Om å utfordre det bestående

Det kan koste å utfordre det bestående. Er det verdt det? Noen ganger lurer jeg. 

Er du en person som ønsker endring? Er du kritisk til gamle måter å løse oppgaver på? Ønsker du å jobbe på tvers, se andre løsninger, alternative muligheter og tenke nytt? 

Dette er fantastiske egenskaper. Vi trenger endringsagentene. De modige og kreative som tenker fritt. Som spør hvorfor keiseren ikke har klær på. Det er de som bringer verden framover. Men det kan koste mye å utfordre det bestående. Makt og posisjon har stor betydning for mange. Ikke alle er like glad for å bli utfordret. For mange er endring truende. De angriper for å sikre sine interesser, det bestående, egen makt eller sitt eget nettverk. 

Hersketeknikkene, beskrevet av Berit Ås på 70-tallet lever fortsatt i beste velgående. De rammer deg særlig hvis du utfordrer maktstrukturer, status, posisjon og privilegier som godt voksne menn besitter. (Selv om det absolutt finnes kvinner som bruker teknikkene)

Jeg blir matt og sliten av å se hvor langt mange er villig til å gå for å beskytte egne posisjoner og makt, uten tanke på om de ivaretar fellesskapets beste interesser. 

Min jobb er fantastisk spennende, privilegert og interessant. Jeg har en ganske fin tittel (direktør) som på noen områder sikkert gir litt prestisje. Jeg har faktisk verdens beste sjefer og kolleger. Før i livet har jeg også lært at du skal velge sjefen din med omhu - noe annet kan faktisk gå på helsa løs. Men det kan tidvis være krevende å representere nye tanker og ønske om forandring.

Ikke alle kan være endringsagenter. For at det skal være struktur og orden her i samfunnet, i forvaltningen, politikken og i bedriftene, trenger vi menneskene som liker og er gode på struktur og orden. Som tar vare på det bestående og sørger for rutiner og repetisjon. Men det kan gå galt hvis bestående strukturer og makt sementeres. Når organisasjonen i seg selv eller i ytterste fall egne privilegier og posisjon blir målet i seg selv. 

Selv med en posisjon som gir en viss innflytelse, finner jeg meg ofte i rollen som utfordrer, som talsperson for forandring, modernisering og endring. Det er det ikke alltid alle som ønsker velkommen. Noen ganger er de harde i klypene. Dette har rammet mange kvinner og mange unge, engasjerte og ivrige mennesker før meg og det vil skje igjen. 

Med politisk erfaring fra jeg var 15 år har jeg lært mye om maktspill og hersketeknikker fra jeg var ung.  Noen ganger blir jeg likevel satt ut over hvor tøffe taklinger man kan møte når man tråkker for langt inn på noens revir.

Hvor vil jeg med dette? "Hvis du ikke liker varmen, kan du jo komme deg ut av kjøkkenet!"

Jeg mener vi aldri må fortsette som før bare av gammel vane. Jeg vil kombinere det bestående med nye tanker og ideer. Jeg vil være modig nok til å bli utfordret og ærlig nok til å bli trodd på at jeg mener det godt og konstruktivt når jeg foreslår endring. 

Jeg mener verden blir bedre av at vi ikke er redd for endring. At vi tillater og etterstreber fri debatt, dialog og hele tiden ønsker å bli bedre. At vi erkjenner at gårsdagens løsninger trolig ikke er morgendagens. Det er slik vi former framtiden. Så får vi heller tåle noen kilevinker. 

Stopp vold mot kvinner - DU kan gjøre en forskjell!

TUSEN takk for alle fantastiske, varme og rørende tilbakemeldinger på at jeg har fortalt min historie om volden jeg opplevde for mange år siden. Alt for damene setter denne måneden fokus på vold mot kvinner og Rød Knapp-kampanjen Stopp vold mot kvinner. I bladet forteller jeg for første gang hvorfor  mitt engasjement på dette området også er personlig; jeg er en av de svært mange kvinnene i Norge som har opplevd å bli slått av en samboer.

I anledning Rød Knapp-kampanjen, som er dratt i gang av Norske Kvinners Sanitetsforening, valgte jeg altså å bryte stillheten om dette temaet. For meg er hendelsene vi snakker om langt tilbake i tid. Det er ikke noe jeg sliter med i min hverdag.

Jeg er ikke et voldsoffer i dag, men jeg har vært det. 

Fredag var jeg på God Morgen Norge på TV 2 og snakket om hvorfor jeg støtter Rød Knapp-kampanjen. Teamet i God Morgen Norge hadde gjort en kjempejobb. Vi hadde god tid til samtalen. Generalsekretær Anne-Karin Nygård i Norske Kvinners Sanitetsforening representerte Rød knapp-kampanjen. Bak kampanjen står i tillegg Krisesentersekretariatet, Jurk, Reform, Pensjonistforbundet, Den norske kirke, Islamsk råd og Hovedorganisasjonen Virke, hvor jeg jobber. Redaktør i Alt for damene, Christina Dorthellinger Nygaard, fortalte i hvorfor bladet støtter kampanjen og at også hun selv har erfaring med å bli utsatt for vold av en tidligere kjæreste.
TV 2-artikkelen basert på mine erfaringer fra innslaget i God Morgen, Norge, kan du lese her

Jeg har ikke vært utsatt for den aller groveste volden. For meg var ikke spark og slag noe jeg opplevde hver dag. Kanskje var det også derfor jeg brukte tid på å gå. Hvis jeg bare fortrengte de uakseptable episodene som oppsto innimellom, var jo livet mitt fortsatt slik jeg ønsket meg det! Men slik er det ikke. Jeg levde med kontroll, sjalusi og en frykt for det jeg visste hadde skjedd og kunne skje igjen. Jeg var mye mer preget enn jeg selv forsto da jeg sto midt oppi det. Jeg hadde fått et helt feil bilde av hvordan livet i et forhold skulle være. Til slutt kom episoden hvor han brakk nesen min. Jeg gikk på jobb med blåveis og hoven nese. (Bildet på TV 2 og i bladet er fra dagen etter. Blåveisen ble mørkere, spredte seg til begge sider av nesen og så enda verre ut etter noen dager. Mulig alle damer som har vært skamslått vet det ...) Jeg var en av damene som sminket merkene og som løy til kolleger, familie og venner om hva som var skjedd. Da forsto jeg at jeg måtte gjøre noe.

Jeg kom meg ut i live. Eksen lot meg være i fred. Skadene mine lot seg hele. Så heldige er det dessverre mange som ikke er. Flere av de har tatt kontakt med meg de siste dagene. Hjertet mitt blør for de som lever med verre angst og utrygghet, flere skader på kropp og sjel enn jeg noengang hadde.

Min historie ligger i dag langt bak i tid. Jeg har ikke opplevd vold før eller etter denne perioden. Ikke lenge etter at jeg brøt ut, traff jeg min flotte mann, som jeg var sammen med i mange år. Selv om vi ikke er sammen i dag, erfarte jeg raskt at det store flertallet av menn ikke slår, men tvert imot tar avstand fra vold mot kvinner.

Likevel er det altfor mange kvinner som lever med vold i nære relasjoner. For å bidra til å gjøre det lettere for menn å håndtere sine utfordringer, er det viktig at det finnes lavterskeltilbud til menn som trenger hjelp. Dette finnes blant annet i regi av Alternativ til vold og Reform, Ressurssenter for menn. Jeg har valgt å støtte Reform ved å være medlem av styret der i flere år. De driver mange gode prosjekter og flere lavterskeltilbud, blant annet Mannstelefonen, Norges eldste telefontjeneste spesielt rettet mot menn. Reform driver også sinnemestringskurs for menn som vil slutte å slå og utagere. Så det finnes faktisk hjelp, for de som selv innser at de må velge andre løsninger enn vold.

Jeg har brukt min deltakelse på Rød Knapp og min historie til å ta et oppgjør med det å holde på fasaden for enhver pris, når du egentlig har det helt jævlig. "Fallet" fra hus, fine ferier og det såkalt perfekte livet er ikke så stort. Det finnes hjelp, og det er faktisk mulig å starte på nytt. Venner og familie er der, vi må bare la dem få lov. Det er ikke min skyld at jeg ble utsatt for vold. Det er ikke jeg som skal føre skam ved det som hendte meg. Selv om jeg burde brutt ut av forholdet før, er det heller ikke vits i å klandre seg selv over at jeg ble så lenge som jeg ble. Jeg gikk så fort jeg klarte det, og jeg fortalte historien min til venner og familie da jeg var klar for det.

Det sterkeste med å fortelle sin personlige historie, slik jeg har gjort de siste dagene, er ikke å gjenoppleve volden og bekymringene jeg gjennomlevde for mange år siden. Det livet ligger bak meg, det er ikke vondt mer. Det aller sterkeste er alle tilbakemeldinger fra kjente og ukjente. Jeg er glad og veldig, veldig rørt over alle sammen. De betyr utrolig mye. Ved å bryte stillheten vil vi som kan støtte de som fortsatt lever med vold. Ved å ta på seg den røde knappen kan alle vise at vi  bryr oss. En av fire kvinner i Norge vil oppleve vold i nære relasjoner i løpet av livet. Det betyr at vi alle kjenner noen. Noen vet vi om, andre skal fortsatt ta skrittet og fortelle. Vi kan alle bidra til at det skrittet skal være lettere å ta.

PS: Ser og opplever noen aggressive utfall fra folk som mener vi ikke kan snakke spesifikt om menns vold mot kvinner, siden det også finnes voldelige kvinner. Som nevnt over støtter jeg Reforms arbeid for menn, og er opptatt av at likestillingsarbeidet skal hjelpe både kvinner og menn til å få bedre liv. Men det betyr ikke at jeg ikke mener volden kvinner opplever i nære relasjoner er et godt tema for Rød Knapp-kampanjen. Dessverre er det nok elendighet å ta av :-(  

"Hvem pokker vil ha "myk mannlighet"?"

Spørsmålet kom på Twitter, etter debatten som oppsto da en svensk feminist hadde kalt Lars Myttings bok "Hel Ved" en "trussel mot likestilling og integrering" (!)

Stolt pappa med storesøstre og attpåklatt. Stina
til venstre, Ida på fanget og jeg til høyre.

Mytting, (stakkar, den så han ikke komme) ble intervjuet av NRK Radio i går morges, og prøvde å forklare at han mente vedhogst generelt og boka hans spesielt ikke er noen trussel mot verken integrering eller likestilling. Til slutt i intervjuet sa han at han mente vedhogst representerer en myk mannlighet.

Uttalelsen foranlediget dette utsagnet på Twitter:

@hillestad: Hvem pokker vil vel ha en "myk mannlighet". Unnskyld, klarte ikke la være. #kulturnytt #helved

La meg gi et rungende svar på det: Jeg! Jeg vil!

Mine søstre, som er vokst opp med det, vil. De har begge giftet seg med flotte, tøffe menn. Menn som er supre med barn, som tar ansvar for familien, som er omsorgsfulle og gode på relasjoner - dette er vel sett på som "myke" egenskaper, er det ikke?

Mine venninner vil, det er jeg ganske sikker på.

I etterkant av 8. mars skal det innrømmes at fokus har vært  på kvinner. Man skulle tro de senere års likestillingsreformer egentlig var et selvrealiseringsprosjekt for kvinner. Som egentlig har mest lyst til å gå hjemme med barn. Mer om det her.  Når det vi egentlig snakker om, er å legge til rette for at familier skal fungere, for at menn og kvinner skal ha like muligheter og fordele byrdene sånn rimelig likt.

For all del: Jeg liker tøffe menn, jeg. Jeg liker sterke menn, menn som ser bra ut, som holder seg i form, som kan snekre, fikse bil og som tar ansvar. Jeg liker menn som er smarte, som er samfunnsbevisste. Jeg synes det er helt OK at menn ser på fotball, selv om jeg ikke er så veldig interessert. At de drikker øl med gutta, ser litt på damer, skrøner og ler.

Myk mannlighet er å ta med seg småjentene
når du skal snekre utedo. 

Jeg er opptatt av likestilling og feminisme, men det betyr altså ikke at jeg ikke er glad i menn, og synes det er helt ok at folk kan ha litt ulike interesser, også menn og kvinner. Jeg  liker bare ikke at "gutteting" og "jenteting" skal være et slags apartheid-system, hvor gutter bare skal være tøffe og mestre praktiske ting, mens jenter bare skal være rosa prinsesser. De fleste av oss er så mye mer enn det!

Det må altså, slik jeg ser det, være mulig å være for likestilling og forsatt synes det er helt OK at menn og kvinner ikke er 100 prosent like i ett og alt. Dette betyr ikke at jeg vil tilbake til en fiktiv fortid der "menn var menn" og kvinner kun var kvinner. Jeg elsker å fiske, jeg synes det er gøy å gå på jakt, jeg synes det er morsomt å skyte på lerduer. Jeg er ganske tøff på noen områder i livet. På andre områder er jeg ikke spesielt tøff i det hele tatt. Jeg har jaktstøvler og skyhøye hæler side ved side i skapet og synes det er helt fantastisk å kunne kombinere interesser som fra gammelt av er typisk feminine med ting som har vært sett på som gutteting. For meg er likestilling en kamp for at menn og kvinner skal få være individer, for valg som faktisk er frie, ha rett til å være seg selv. Og for at folk skal akseptere at det finnes mange måter å være både mann og kvinne på.

Lykken er å være på tur med pappa. Og få lov å holde
hunden. Den gangen som nå. 

"Myk mann" ble et latterliggjort begrep på 70-tallet, men når du hører Mytting, en mann som har laget en bestselger om å felle trær, må du regne med at det er like mye mannlighet som myk i begrepet når han bruker det. Jeg er vokst opp på 70-tallet med en "myk mann" som far. Han var en tøffing som løp en mil før frokost, fikset bilen og felte trær. Han kunne mange manneting, men han var ikke redd for å gjøre ting som i generasjonene før han var forbeholdt kvinner. For menn som er trygge på sin mannlighet er det ikke et stygt ord at man i noen sammenhenger kan være myk.

Menn og kvinner er både kjønn og individer. Ingen av oss har godt av å leve i for snevre, for klisjépregede kjønnsroller. Hurra for feminine OG tøffe damer. Hurra for myk mannlighet, for tøffe, sterke menn som ikke går glipp av nærhet til egne barn og tilstedeværelse i egne liv fordi de er for tøffe for sitt eget beste.

Det må da være mulig å være myk og sterk på en gang? Pappa
fungerte utmerket som klatrestativ for barn og fosterbarn. 

PS: Twitreren bak tweeten jeg siterer har oppklart at han liker myke menn, og twitret ironisk. (Om en slapp mannlighet?) Uansett om meldingen var seriøst ment, setter han fingeren et tema som er interessant.

Feministenes konspirasjon

8. mars var jeg så heldig å få sitte i paneldiskusjon med Kim Friele og Kirsti Kolle Grøndahl på Universitetet i Agders arrangement i anledning dagen. Jeg holdt talen for dagen, og fikk etterpå diskutere kvinners  deltakelse i politikk, samfunn og arbeidsliv med disse fantastiske foregangskvinnene. Begge fortalte hvordan de valgte å jobbe mot eller gikk inn i politikken for å endre samfunnet. Kirsti Kolle Grøndahl er tidligere stortingspresident, i dag fylkesmann (Det burde selvsagt hete fylkeskvinne) og hun leder komiteen som er ansvarlig for 100-årsjubileet for kvinners stemmerett som vi feirer i år. Kolle Grøndahl gikk inn i politikken på grunn av mangelen på barnehageplasser. Hun ble provosert av hvordan hennes lokale ordfører møtte kravet om barnehageutbygging da hun som ung mor tok kontakt, og endte til slutt som vår første kvinnelige stortingspresident. Kim Friele opplevde da hun sto fram som lesbisk at hennes legning var kriminalisert og sykeliggjort. Lesbiske og homofile var systematisk diskriminert og hun opplevde å bli slått ned på grunn av sin legning. Uten politisk og ideologisk skolering tok hun fatt på sitt imponerende virke med å påvirke det politiske Norge til å anerkjenne lesbisk og homofil kjærlighet på linje med heterofilt samliv. Hun jobbet organisert, blant annet i Det norske forbund av 1948, men det var selvsagt gjennom politiske gjennomslag kampen langt på vei ble vunnet.

Kolle Grøndahl og Frieles historier minnet meg om hvorfor kritikerne av feminisme og likestilling ikke finner mottakeren de leter etter når de slynger ut sin kritikk og sine frustrasjoner over utfordringene mange av oss lever med i hverdagen mot "feministene". Disse bemerkelsesverdige og historiske kvinnene var bare to av mange som valgte politikken som verktøy. Våre politiske partier fikk etter hvert kvinneforaer som sørget for skolering og rekruttering og holdt moderpartiet i ørene i  likestillingspolitikken. Statsfeminismen har gjennomført et imponerende sett reformer. Vi har verdens beste omsorgspermisjon og et lovvern som skal sikre oss mot diskriminering og medvirke til inkludering i arbeidslivet og samfunnslivet ellers. Kvinnebevegelsen og likestillingskampen medvirket til at vi fikk stemmerett, abortloven, likestillings- kvoterings- og antidiskrimineringslover. Men i dag koker debatten ofte ned til politikk og individuelle valg. Jeg har stor sympati for tradisjonelle, politiske kvinneorganisasjoner, slik jeg har for alle som velger å jobbe for et bedre samfunn, også i politikken. Men de framstår i 2013 som lite relevante i hverdagen til kvinner flest.

Jeg vokste opp i 8. marstog. Jeg satt på pappas nakke eller i barnevogna mens mine foreldre demonstrerte for kvinnesak og likestilling. Jeg opplevde 70-tallet som sekstiåtterbarn i politisk engasjerte miljøer. Kvinnebevegelsen, kvinnenes sensasjonelle inntog i politikken, Gros kvinneregjering og reformene som fulgte er historie. I tiårene som er gått siden 68-erne la ned parolene har politikken, Regjeringen og Stortinget tatt mange store og viktige skritt i retning av et likestilt samfunn. Kvinnene som fortsatt jobber organisert i kvinne- og kvinnepolitiske organisasjoner er et viktig korrektiv for politikerne, og reiser fra tid til annen viktige debatter. Mange utretter fantastisk arbeid, ikke minst de frivillige initiativene som stepper inn der det offentlige ikke strekker til. Et eksempel er Norske Kvinners Sanitetsforening,  Norges største kvinneorganisasjon, som har tatt initiativ til Rød knapp-kampanjen Stopp Vold Mot Kvinner.

Men det er ikke en kvinnebevegelse som vedtar utvidelse av fødselspermisjon, styrekvotering, hvor mye av tiden som skal reserveres for far, eller som tar stilling til kontantstøttens framtid. "Kvinnebevegelsen" i Norge har ikke noe hemmelig landsmøte hvor alle feminister blir enige om ting. Vi har ikke i Norge ett enhetlig fellesskap av feminister som kan stilles til ansvar for alle frustrasjoner noen måtte ha knyttet til  kvinners yrkesdeltakelse, seksuelle og moralske atferd. Hvis du er provosert over manglende moralsk og økonomisk støtte til kvinner som vil være hjemme med barna mer enn ett år, moralsk utglidning og elendighet på grunn av kvinnefrigjøringen, har du dessverre ikke ett sted å henvende deg. Og de fleste forstår nok selv at aktivister som Kvinnegruppa Ottar, som har eksistert siden 1991, og er klare på at de er radikale og aktivistiske såvel som feministiske, på ingen måte uttaler seg på vegne av alle feminister. Feminister kan  faktisk ha ulikt syn på store "kampsaker" som porno eller om forbud mot prostitusjon.

På parolemøtet før 8. mars i Stavanger var Kvinnegruppa Ottar, Unge Venstre, Rødt, Amnesty, AUF, Kvinnesaksforeningen, SV, Natur og ungdom, Europeisk Ungdom, Rettferdighet i asylpolitikken, Fagforbundet, Unge Høyre, Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet og SU, meldte Rogalands avis. Ingen vil hevde at  denne bredden av politisk engasjerte mennesker har samme syn på politiske løsninger, enten det dreier seg om likestilling eller noe annet. Partiene skiller seg fra hverandre i syn på hvor kvotering og andre likestillingspolitiske saker. Arbeiderpartiet tar på seg æren for de store likestillingsreformene, men styrekvotering ble faktisk foreslått av en mannlig Høyre-statsråd. 

I Norge har vi det så godt at vi tar store, dyre reformer for gitt. Noen debatterer i dag den fantastiske ordningen med ett års fødselspermisjon, fedrekvote og ett av verdens best utbygde barnehagetilbud som om det var et problem at vi er kommet så langt. Den krevende småbarnsperioden er for de fleste hektisk og intens. "Tidsklemma", den vanskelige balansegangen mellom jobb, barn og selvrealisering får noen til å ønske seg sånn omtrent ett skritt tilbake. Blant de frustrerte finner vi noen mødre som synes det er vondt å dra fra ettåringen i barnehagen. Følelsene er sterke når en kvinne 9. mars i Aftenposten beskriver barnehagen som brutal internering av små barn, et syn forskning og praktisk erfaring ikke støtter. Hennes subjektive opplevelse er hennes egen. Men jeg tar ikke ansvar for å støtte barnemishandling, selv om jeg er uenig med henne.

Livet har aldri vært enkelt, selv i verdens mest privilegerte samfunn. Og det var ikke bedre før. På 50-tallet førte bolignød til at mange unge par ventet i årevis før de fikk seg bolig og kunne starte sitt eget voksenliv. Mangel på barnepass og langt mer arbeidskrevende "husmoroppgaver" enn i dag gjorde at jobb ute var et urealistisk alternativ for mange kvinner. 50-tallhusmoren er likevel ikke representativ for norsk kvinnehistorie.  Flertallet av kvinner i Norge har historisk vært slitere, akkurat som menn. I arbeiderklassen og landbruket har norske kvinner aldri vært fremmede for slit og fattigdom. Dagens "frie valg" ville vært en utopi for våre bestemødre, oldemødre og tippoldemødre. Skilsmisse var utenkelig av mange grunner, ikke minst økonomiske, selv om man ikke hadde det godt sammen. Er det dit vi skal tilbake? Eller er det bare slik at man vil ta prinsippet om kontantstøtten - å "veksle" en ytelse man ikke benytter seg av inn i penger - et par skritt videre, så lenge det er "frie valg" vi snakker om? 


Jeg vil gjerne ha mer enda valgfrihet, jeg. Kanskje staten skal betale? Jeg har knapt ligget på sykehus. Jeg har vært arbeidsledig noen få uker i hele mitt liv. Jeg er ikke handikappet og har (hittil, bank i bordet) ikke trengt dyr kreftbehandling. Jeg betaler min skatt med glede. Men det har ikke falt meg inn at jeg skal kreve ytelsene jeg ikke benytter meg av kompensert i form av kontanter. Et interessant prinsipp, men vanskelig å gjennomføre uten at det vil tappe felleskassen for penger vi trenger til nye reformer, helse, omsorg og annet som koster flesk, men som vi venter og krever at staten skal plukke opp regningen for.


Min oldemor var ikke hjemme på husmannsplassen for å bake cupcakes eller fordi familien hadde valgt det for å gi barna en god start. Hun jobbet hardt for å stelle for og brødfø familien. Jeg skjønner at det kan være hjerteskjærende å gå fra ettåringen. Vi har mange frie valg i Norge i dag. De inkluderer hvilke økonomiske forpliktelser vi påtar oss, hva slags boligkostnader tør leve med, om vi drar på utenlandsferie, kjøp av møbler og interiør og elektroniske dingser, og hvilket personlige forbruk vi har. Fattigdommen er ikke utryddet i Norge. Noen har fortsatt større økonomisk valgfrihet enn andre. For kvinner er det viktigste valget samfunnet kan og bør ta, uansett tilrettelegging for flest mulig år med yrkesdeltakelse. Det er nemlig det som gir økonomisk og individuell handlefrihet i lengden, opptjening av pensjonsrettigheter,avansement i arbeidslivet og opparbeidelse av egenkapital og eierskap i egen bolig. Velger man å være hjemme med barn noen år, er det opptil den enkelte. Vi har ingen feministisk konspirasjon i Norge som fratar småbarnsmødre retten til på velge omsorgsform for sine barn. Valget er ditt, det er fritt, men det er ikke alle valg som utløser økonomisk støtte. Uenig? Gå inn i politikken.

Munch i 150

Planene for Munch-året 150 ble presentert i dag. Et rikholdig program som inneholder en rekke utstillinger, arrangementer og markeringer mange steder i landet, flere filmprosjektet og mange innlånte verk vi normalt ikke får se her hjemme.

Det er noe spesielt ved å stå blant den store kunstnerens verk på Munch-museet på hans 149-årsdag og vite at Oslos politikere i samme øyeblikk sitter samlet i bystyremøtet der de skulle vedtatt bygging av nytt museum i Bjørvika. Men halvannen time tettpakket program, som likevel bare fikk med seg smakebiter av opplegget for jubileet, viser at Munch er så mye mer enn lokalisering. Den feirede utstillingen "Det moderne øye" er kommet hjem til Norge. Nå kan alle få oppdage en ny side av Munch, en kunstner som fulgte med i tiden og interesserte seg for nye medier, både i tradisjonell forstand - i form av materialvalg - og moderne: Han brukte fotografi og film med stor iver. Boken som er laget i forbindelse med utstillingen er et godt julegavetips til kunstinteresserte. De har den i museumsbutikken på Munch-museet.

Jubileumsutstillingen blir (selvsagt) tidenes største retrospektive Munch-utstilling. Nasjonalgalleriet vil romme den eldste produksjonen, mens de nyere verkene vil bli vist på Munch-museet. Dette vil bli en once in a lifetime-mulighet til å se frisene slik Munch selv planla dem - flere malerier i den rekkefølgen og sammenhengen Munch selv mente de skulle sees. Med innlånte bilder fra utlandet er de berømte frisene nesten helt komplette, kunne vi høre på dagens presentasjon. I tillegg til "Det moderne øye" og jubileumsutstillingen blir det et høydepunkt å få se verkene i Freia-salen og aulaen, som begge åpnes for publikum i anledning jubileet.

Det har vært spenning knyttet til jubileumsåret, etter en noe turbulent oppseiling. I morges kunne vi høre på NRK at det hadde vært plass til flere sponsorkroner. Etter dagens presentasjon er jeg uansett sikker på at Munch-jubileet blir en suksess. Jubileet pågår fram til selve 150-årsdagen, 12. desember 2013. Arrangørene har gjort en kjempejobb og samarbeidet mellom Munch-museet og Nasjonalmuseet framstår som solid og positivt. I løpet av 2013 skal både Munch-museets skjebne og bygging av nytt Nasjonalmuseum på Vestbanetomta opp til politisk behandling, det første i Oslo bystyre, det siste i Stortinget. En passende 150-årspresang til to av våre viktigste museer, vil være to positive vedtak og rask igangsettelse av bygging av to nye, viktige signalbygg for ettertiden.

For mer informasjon om jubileet Munch150 sjekk nettsiden til jubileet munch150.no

Galdhøpiggen

Fra Spiterstulen, 1370 høydemeter på fem timer! Denne turen er ganske tøff fordi stigningen er så bratt, men belønningen - ikke minst hvis du treffer sommerens beste dag - er en helt fantastisk utsikt, som forandrer seg og blir bedre jo høyere du kommer. Og så er det jo typisk norsk å elske å komme til topps!

Vi tok retur til Juvasshytta og en overnatting der, før nedstigning til Spiterstulen med en omvei - en femtimerstur med mye nedover. Litt protester fra venstre kne, ellers gikk alt veldig bra.

Møte i Frognerparken

Det er en naturlig forbindelse mellom barn og hunder. Alfa er en perfekt hund å "øve" på for en liten krabat.