Sidebytte, kommersialisme og (u)moral

Da eks-statsråd Grete Knudsen "tok en Hanssen" og lagde PR-byrå med en kollega fra politikken, så hun overhodet ikke problemet, da jeg ville skrive om mulig problematiske sider ved skiftet. Den gangen var jeg journalist i fagbladet Kampanje. Blant områdene jeg dekket var PR-bransjen og etikk.

Verken presse, politikere eller Trond Nordby reagerte den gangen, i hvertfall oppsto det ikke spesielt stor debatt rundt Knudsens skifte. Såvidt jeg husker var hun i sitt virke som rådgiver involvert i saker og oppdragsgivere som ikke var politisk helt ukontroversielle. Nettopp der har en eks-statsråd noe av sin unike kompetanse. Der mange av oss opplever å være i "mediestorm" en meget sjelden gang, er det en statsråds hverdag. Hvis man har et spennende departement eller driver med politikk som engasjerer. Eller hvis man rett og slett kritiseres for å ikke utrette noe særlig.

I hennes firma var Grete Knudsens bakgrunn som mangeårig stortingsrepresentant og politisk innsider på Hordalands-benken sikkert gull verdt. Trolig hadde hun også en rekke andre faglige og personlige kvalifikasjoner som var nyttig for hennes kunder.

Hvem kan hevde at det var nettopp statsrådskompetansen og -nettverket en tidligere politiker selger i en enkelt sak, og ikke summen av erfaring og innsikt fra et liv i og utenfor politikken? For PR-byrået er det uomtvistelig at et kjent navn gjør underverker i salgsjobben, foutsatt at man deretter leverer som lovet.

Siden den gang har vi sett strie strømmer av eks-politikere fra regjeringsapparat og stortinget bytte oppdragsgiver og side av bordet. Som regel er omtalen av skiftet begrenset til en skrytemelding fra PR-byrået, som i beste fall slipper til på Dagens Næringslivs Etter Børs-sider eller på Kampanjes nettsider. Sveriges eks-statsminister Göran Persson, også kjent som "Han som bestemmer" leier ut sine tjenester til et PR-byrå, og har vært flere ganger i Norge i kapasitet av å være på en slik lønningsliste. Går man inn på PR-byråenes ansatteoversikter, ser man at de bevisst rekrutterer eks-politikere. Avhengig av politiske flertall, er partienes tidligere ungdomspolitikere attraktive i dette markedet. Statssekretærer og statsråder rangerer enda høyere. Og jobb trenger de, når de (noen ganger brutalt) vrakes eller slutter i politikken.

Generasjonen jeg - som tidligere leder av Norges Gymnasiastsamband (NGS) - hørte til i ungdomspolitikken har avgitt mange talenter til PR-bransjen. (Flere enn til politikken, har jeg noen ganger tenkt i mitt stille sinn, men det er neppe riktig. Respekt til den som velger et politisk liv! ;-)

Som erfaren statsråd, har du unik erfaring. Men statsrådene er ikke alene om det. Statsråden er den politiske ledelsens synlige profil. Bak seg i departementet har hun eller han en eller flere statssekretær og en politisk rådgiver. I tillegg kommer embetsverket i departementet, med masse folk som når som helst kan bytte bransje.

Det er ikke rimelig at Bjarne Håkon Hanssen skal behandles verken strengere eller mindre strengt enn statssekretærer, politiske rådgivere eller andre med blodfersk kompetanse, kontakter og saksinnsikt fra politikken. Skal de ha karantene i form av en tidperiode? Fra sitt fagområde? Fra sitt parti? Eller er det fritt fram og opp til egen etikk og moral? Er prisen de har tenkt å ta vesentlig? Er det greit hvis de innimellom gir gratis råd?

En debatt om skifter er riktig og viktig. Når Karita Bekkemellem går til Legemiddelindustrien, jobber hun for en kjent oppdragsgiver. Verken Hanssen eller de mange andre som går fra politikken til PR-rådgivning vil som oftest framstå som avsender av budskap eller strategier de bistår kunder med. Med unntak av når de med sin statsråd-pondus er foredragsholder eller uttaler seg om politikken "fra hornet på veggen", slik noen gjør.

PR-bransjen har vært i storm på grunn av etikk før. På bransjeforeningen NIRs egne nettsider, er etikk et eget tema. Når mediene og debattantene er ferdige med å reagere på Bjarne Håkon Hanssens skifte, hadde det vært interessant å vite om det politiske liv har tenkt å gjøre sin exit fra politikken og overgang til konsulentenes rekker vanskeligere, ved å pålegge seg inntil to års karantene, slik det er adgang til. Det koster penger. Jeg vet om enkelte overarbeidede politiske rådgivere som sikkert kunne tenke seg å ta seg inn igjen med lønn ett år eller to, kanskje studere litt. Slik fungerer det i de bransjene hvor man praktiserer karantene. Er samfunnet klar for å betale for det? Eller hva med yrkesforbud? Hvordan skal man kontrollere en slik praksis?

I bunn og grunn handler dette om den enkeltes etikk. Etikk oppstår ikke i et vakum, men i opplyst debatt. I debatten som er oppstått om Bjarne Håkon Hanssens er det et par ting som hører med. Nemlig at dette gjelder mange. Og at dette gjelder bransjeetikken i en hel bransje. Hvilken politisk kunnskap og kompetanse skal være tilgjengelig i det kommersielle markedet? Hvilke politiske navn skal være til salgs? Er 3.500 kroner timen en "ikke sosialdemokratisk pris". Har Hanssen tenkt å melde seg inn i NIR og ta et kræsj-kurs i hvor etikk-debatten står i PR-bransjen? Og har Hanssen, slik noen har hevdet, et større ansvar enn andre for å jobbe i "det godes tjeneste"? Som en av de beste blant oss? Det er et tungt kors å bære.

Kjør debatt! Det er på tide.

En reiselivsminister med ambisjoner

Reiselivet trenger en statsråd som vil og kan ta nye grep for å skape en konkurransedyktig reiselivsnæring i Norge. Trond Giske har egenskapene som skal til. Derfor er det gode nyheter at Jens Stoltenberg flytter en av Regjeringens mest profilerte statråder til NHD, hvor reiseliv er et av ansvarsområdene.

Det har ikke manglet på karakteristikker av politikeren Trond Giske. Han har aldri lagt skjul på sine politiske og personlige ambisjoner. Denne offensiviteten og handlekraften er akkurat det som trengs, om vi skal lykkes med å sette norsk reiseliv på kartet, gjøre reisemålene våre tilgjengelige og selge produktet vårt til nordmenn og utlendinger.

Med Trond Giske som reiselivsminister, kan det bli vei i vellinga på en del områder hvor reiselivet har stått bom fast. Dette gjelder kjedelige ting som koordinering av reiselivspolitikken mot andre departement, etablering av nye samarbeidsforaer, et systematisk arbeid for å gjøre Norge, norske produkter og norsk reiseliv kjent i utlandet og nye typer allianser og samarbeid for å få fart på reiselivssatsningen. For eksempel er det et enormt ugjort arbeid med å sikre reiselivets interesser i samferdselssektoren, enten vi snakker om skilting eller den katastofalt dårlige veistandarden som gjør reisen til mange flotte norske reisemål altfor lang og farlig.

Soria Moria-erklæringen løftet for alvor reiselivet inn i det gode selskap, ved å slå fast at næringen skal ha en egen nasjonal strategi, som en av fem satsningsnæringer for Norge. Det har bragt oss noen viktige skritt videre. De siste par årene har næringsministeren jevnlig møtt næringen i et eget Strategisk Råd, og mange av næringens klassiske problemer er forsøkt tatt fatt i fra den nye reiselivsseksjonen i departementet, som er blitt fulltallig først nå i høst. Det er skjedd mye samvittighetsfullt arbeid i NHD, og næringen har investert mye tid i møter. Uten at verden foreløpig ser radikalt annerledes ut fra gulvet i næringen.

For uten en klar endringsvilje og gjennomføringsevne på toppen, hjelper det lite å vite hva som er problemet. Trond Giske har vist at han er hard nok i klypene til å rydde opp når det trengs. Han kjenner kulturfeltet, ikke minst museene, som er særdeles viktige reiselivsaktører, men som hittil har slitt med å få en plass rundt bordet i reiselivspolitikken.

La oss håpe at reiseliv er et av områdene hvor Giske ser at det fortsatt er store ting ugjort, som kan bli gode markeringssaker for en ambisiøs statsråd. Lykkes han, kan han sikre framtidige arbeidsplasser og verdiskapning i distrikter som har få andre muligheter enn å lykkes enn med reiseliv.

Foto: NHD/Henrik Kreilisheim

Gledelig politiløft

Statsbudsjettets økte bevilgning til blant annet økt grensekontroll, egen innsatsstyrke mot vinningskriminalitet, fast voldtektsgruppe, styrket innsats mot økonomisk kriminalitet, nytt nødnett og sentralfinansiert DNA-reform er oppløftende nyheter. Nå gjenstår bare å sikre at økningen i ressurser havner der den trengs mest: Ute i førstelinjen.

”Vi regner med at dette gir tydelige resultater i form av mer politikraft, mer oppklart kriminalitet og mer trygghet”, sier justisminister Knut Storberget i sin pressemelding om budsjettet. Jeg håper han får rett. Politiet har nemlig to problemer: For små ressurser, og store interne, organisatoriske utfordringer. La oss håpe at den gledelige ressursøkningen ikke forsvinner på grunn av sistnevnte. Det helper nemlig lite å sende mer penger, hvis sektoren ikke klarer å nyttiggjøre seg av ressursene gjennom effektivt arbeid og samhandling på tvers og vellykket bruk av ny teknologi.

Politibudsjettet foreslås økt med til sammen 1,3 milliarder kroner i 2010, en realøkning på rundt 1,2 milliarder. Det er på høy tid. De åpne grensene som følger av Schengen-avtalen har sammen med asyltilstrømningen ført til at norsk politi må håndtere et kriminalitetsbilde som er helt nytt i lille, trygge Norge. Man trenger derfor ikke tilhøre den ytterste høyresiden for å mene at vi trenger flere uniformer ute i bybildet dag og natt. Vi trenger økt innsats mot mobil kriminalitet, organiserte angrep mot kort- og betalingssystemet og ikke minst utenlandsk mafia og gjengkriminelle som holder på å etablere seg i Norge. Albaner-mafiaen som styrer utelivet i svenske byer er ikke bare i ferd med å etablere seg i Norge, de er her allerede! Derfor er økningen i justis- og politibudsjettet en etterlengtet satsning som vi trenger for å beholde Norge som et trygt samfunn å bo i, drive næringsvirksomhet i og komme på besøk til.

Regjeringserklæring som ventet

Reiseliv er fortsatt inne i "det gode selskap" blant næringer Regjeringen vil satse på, i Soria Moria II, som ble lagt fram i går. Det er bra.

Regjeringserkæringen er lite konkret ut over dette. Likevel toucher den indirekte innom et av de aller største problemene i norsk reiselivspolitikk. Det er nemlig ikke i NHD de virkelig tunge beslutningene om norsk reiseliv tas:

Regjeringen vil videreutvikle Norge som reiselivsdestinasjon, med basis i Norges natur- og kulturressurser. Ivaretakelse av disse ressursene er en forutsetning for en positiv utvikling av reiselivsnæringen i framtiden. Reiselivsnæringen må derfor sees i sammenheng med andre viktige politikkområder som kultur, landbruk, samferdsel og distriktspolitikk.

Det har ligget et stekt distriktsfokus bak regjeringens reiselivssatsning de siste fire årene. Soria Moria II viderefører dette. Og det er verdt å merke seg at det ikke er distriktene som har hatt mest glede av oppturen i norsk reiseliv de siste årene, før finanskrisen slo inn i næringen i fjor sommer. Det er økonomisk høykonjunktur, yrkestrafikk og kurs- og konferanser som har drevet hotell- og restaurantomsetningen i været i Norge. Og det var da etterspørselen her stoppet opp, man så et brått fall i omsetningen.

Turistsommeren i Norge ble etter forholdene OK i 2009, takket være nordmenns fortsatt fete lommebøker. Økt etterspørsel fra Ola Nordmann kompenserte for bortfall av rundt 10 prosent i utenlandske overnattinger. Man skal ikke ta denne effekten for gitt. Det er flott at vi endelig klarer å få nordmenn til å bruke sitt eget ferieland. Men nordmenn har en stor utfartstrang, og det er ingen grunn til å vente at ikke over halvparten av oss vil velge en utenlandsferie neste år, når usikkerhet knyttet til finanskrisen forhåpentligvis er bleknet ytterligere.

Skal norske distrikter ha en sjanse til å lykkes som turistmål, kreves enda sterkere lut enn vi hittil har sett i reiselivspolitikken. Vi trenger en samferdselspolitikk som sikrer veier, skilting og forutsigbar ruteplanlegging. Det er bare gjennom å gjøre distriktene lett tilgjengelig og sørge for at noen faktisk pakker og selger Norges-ferien vi kan hente gjester i et omfang som vil monne. Siden Soria Moria I har vi fått en nasjonal reiselivsstrategi som representerer flere gode tilløp, men fortsatt henger ikke reiselivssatsningen sammen. Vi fikk nylig en rapport som viser at det brukes over en milliard kroner på ulike reiselivssatsninger. Mesteparten kommer fra andre departementer enn Næringsdepartementet. Mye forsvinner til administrasjon, og veldig mye handler om produktutvikling. Salg- markedsføring og distribusjon av reiselivsproduktene er fortsatt i bakgrunnen, og det mangler en god helhetlig styring av pengestrømmen og innovasjonspolitikken.

Nærings- og handelsdepartementet har det siste året fått på plass en egen reiselivsseksjon. Vi har også fått et Strategisk Råd for reiseliv, som møter Næringsministeren fra tid til annen, og et arbeidsutvalg for reiseliv, hvor NHD møter næringsorganisasjonene i reiselivet og Innovasjon Norge. Men skal det monne, trenger vi en statsråd i NHD som har god kunnskap om utfordringene i reiselivet, og som er i stand til å følge opp de departementene og statsrådskollegene som tar de virkelig tunge beslutningene om rammevilkår og virkemidler i norsk reiseliv, nemlig Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Landbruks- og matdepartementet.

For det er hyggelig å pusle med gårdsturisme, og det er spennede for virkemiddelapparat, en enorm skare reiselivskonsulenter og fylkeskommunale byråkrafter å arrangere reiselivskonferanser og kjøre reiselivsprosjekter landet rundt.

Men skal det komme gjester, skal noen ha muskler til å hente dem i utlandet, eller selge dem til kresne østlendninger i knallhard konkurranse med utenlandske reisemål som leverer knallproffe produkter. Og den jobben kan ikke "inn på tunet-bonden" eller opplevelsesbedriften i Lofoten gjøre selv.

Her er teksten om resieliv i Soria Moria II

Reiseliv i Soria Moria II

Her er formuleringene om reiseliv fra Soria Moria ll, som ble lagt fram 7. oktober 2009:

Regjeringen vil føre en næringspolitikk som legger til rette for et nyskapende, kunnskapsbasert og miljøvennlig næringsliv. Strategiske nasjonale satsinger skal bidra til å gjøre Norge til et miljøpolitisk foregangsland og skape arbeidsplasser i hele landet. Vi vil satse videre på de områdene der vi har spesielle forutsetninger for å være gode, som energi og miljø, reiseliv, marin- og maritim sektor, blant annet gjennom satsing på forskning og utvikling.
(…)
Regjeringen vil videreutvikle Norge som reiselivsdestinasjon, med basis i Norges natur- og kulturressurser. Ivaretakelse av disse ressursene er en forutsetning for en positiv utvikling av reiselivsnæringen i framtiden. Reiselivsnæringen må derfor sees i sammenheng med andre viktige politikkområder som kultur, landbruk, samferdsel og distriktspolitikk. Nord-
Norge har unike reiselivstilbud, og må gis mulighet til å utløse sitt potensial.
(…)
Regjeringen vil:
· styrke kunnskapen om Norge som reisemål og forsterke arbeidet med merkevarebygging og markedsføring av Norge som reisemål i inn- og utland
(...)
· videreutvikle den nasjonale reiselivsstrategien bygget på nærhet til natur og norsk kultur som ivaretar satsingen på grønt reiseliv og reiselivsnæringen som distriktsnæring
(…)
· stimulere til økt satsing innenfor vare- og tjenesteproduksjon, matspesialiteter, grønt reiseliv, utmarksnæringer og ”inn på tunet”.

Last ned hele regjeringserklæringen her

Trist og unødvendig cruise-krangel

For tredje gang på kort tid barker sentrale reiselivsaktører på Vestlandet sammen i krangel i media (Dagens Næringsliv mandag 21. og tirsdag 22. september) om cruisenæringens rolle langs kysten. Saken er et utmerket eksempel på at konflikter kan bli skikkelig store, bare de ignoreres lenge nok.

Denne gangen kommer bølgene av at et notat til Fjord Norges styre, som har møte i dag, er kommet i hendene på Dagens Næringsliv. Fjord Norge-sjef Kristian Jørgensen er skyteskive for de som mener cruise-næringen bør ha (fri) tilgang til den norske kysten, fordi han problematiserer utviklingen i et notat der han trekker fram en del av de kritiske innvendingene til cruise.

De spissede argumentene mot cruise-næringen og dens vekst langs norskekysten bringes til torgs av aktører i det landbaserte reiselivet på Vestlandet, for eksempel Sigurd Kvikne. Han har sett seg lei på at cruise-trafikken vokser til nye høyder mens tidene for reiselivet på land er tøffe. Motstanden finner han blant annet i Cruise Norway, som kan vise til dokumentasjon på at cruisetrafikken legger igjen store beløp i form av kjøp av utflukter, havneavgifter mv., og at hver cruise-gjest bruker mye mer penger på land enn for eksempel en Hurtigrute-passasjer.

Innovasjon Norges reiselivsdirektør Per-Arne Tuftin er naturlig nok forsiktig med å uttale seg om striden. Næringsministeren, som også er reiselivsminister, er ikke på banen. Ikke overraskende, ettersom NHD neppe kan sies å ha engasjert seg dypt i cruisenæringen og dens forhold til resten av reiselivet.

Helt uavhengig av hvem man umiddelbart er enig med, er det et par fakta man ikke kan komme forbi i cruise-debatten:

1. Cruise er det segmentet i innkommende reiseliv i Norge som har vokst mest, og som holder seg best i krisetider.
2. Verken Nærings- og handelsdepartementet (NHD) eller Innovasjon Norge har noen form for nasjonal strategi for cruiseutviklingen i Norge.
3. Cruise-interessene og Fjord Norge har begge trykket på for at cruise skal bli en del av den nasjonale reiselivsstrategien, uten at det hittil er skjedd.

Punkt tre viser at aktørene i alle fall er enig om noe! Jeg har en (naiv) oppfatning av at denne konflikten framstår som mye verre enn den trenger å være. Cruisenæringen har en framtid også i Norge. Den er storforbruker av "råvaren" som norsk natur og kysten vår er for reiselivet, og næringen - eller i hvert fall deler av den - sier selv de ønsker deltakelse i reiselivet nasjonalt.

Regjeringen stiller bærekraft som ett av tre hovedmål for den nasjonale reiselivsstrategien. Man begynner etterhvert å få noen rapporter om hvordan cruise kommer ut i så måte, men dette er ikke et tema som er kartlagt og drøftet nasjonalt i reiselivet, noe som igjen viser hvor galt det er at en stor næring lang kysten ikke er ivaretatt i det nasjonale strategiarbeidet.

Det er ikke hjemmel i dagen lovverk til å kreve en særskilt avgift for cruiseturisme (eller annen form for turisme), slik noen har tatt til orde for.

Det er feilslått at debatten skal handle om å være for eller mot cruise. Det er på tide å etablere en nasjonal strategi for cruise, som passer inn i den man har for annet reiseliv. Det innebærer rettigheter og synlighet, men stiller også krav og innebærer plikter, blant annet knyttet til miljø, bærekraft og samfunnsansvar. Jeg forutsetter at næringen vil vise modenhet og ryddighet og delta på disse premissene.

Det eneste som er helt sikkert er at cruise-debatten ikke løses av eller i (kamp innad i) Fjord Norge (som markedsfører fjordene og de fire vestlandsfylkene), eller interesseorganisasjonen Cruise Norway alene. Og at den ikke hører til i lukkede fora. Vi trenger en åpen, faktabasert debatt og en bærekraftig strategi for hvordan vi skal få mest mulig verdiskapning ut av cruisetrafikken langs norskekysten på en bærekraftig måte.

Temperaturen på de siste månedenes debatt i mediene viser at det haster!

Svar til en nyutdannet reiselivsstudent

Jeg får en del spørsmål om karriereplanlegging, utdanningsvalg og jobbjakt. Dette skyldes delvis at jeg etterhvert har pådratt meg merkelappen karrierekvinne. Det forøvrig en pussig tittel, siden jeg ikke kjenner noen karrieremenn. For gutta er det liksom ikke noen motsetning mellom kjønnet de har og at de gjør det brukbart på jobb ... Men det er en annen sak enn dagens tema.

Denne gangen handlet spørsmålet imidlertid om jobb i reiseliv. Studenten det gjelder er ferdig utdannet fra Universitetet i Stavanger/Norsk Hotellhøgskole med bachelorgrad i reiselivsledelse. Det er en kjent sak at reiselivet ikke er flinke nok til å ansette disse studentene, og at særlig de som mangler praksis kan slite med å finne relevant arbeid. Dermed ender mange godt kvalifiserte folk med reiselivsutdanning i andre bransjer, mens reiselivet selv skriker etter kvalifiserte folk (og mister gode kokker fordi mellomlederne deres er for dårlige sjefer).

Dette er en stor utfordring for bransjen, som hadde trengt kompetansen disse studentene har innenfor administrasjon, økonomi og ledelse. Men det er nok ikke til å stikke under en stol at det er en dårlig jobbsøknad å tro at du skal spasere rett inn i lederstilling fra universitetet, hvis du helt mangler bakgrunn i et serviceyrke. Som mange andre bransjer oppfatter aktørene i reiselivet seg (med mer eller mindre god grunn) som spesielle.

Jeg tror derfor at man skal plukke av seg forventningene om at den aller første jobben skal være en godt betalt lederjobb, hvor man skal være overordnet faglærte og ufaglærte med mange års bakgrunn og erfaring. I dagens beinharde jobbmarked er det om å gjøre å selge seg som smidig, pålitelig og villig til å ta i et tak. Dette er spesielt viktig i reiseliv, hvor mange av bransjens ledere selv har gått gradene, og startet som kokkelærlinger en gang for lenge siden. Gjennom variert jobberfaring får man også uvurderlig bransjeinnsikt, som det tar lang tid å skaffe seg på annen måte.

Her er mailen jeg skrev til denne aktuelle studenten, som blant annet følte seg overkvalifisert for en del mulige jobber:

Hei, du!

Min erfaring – personlig og profesjonelt – er at all praksis er nyttig. Vær villig til å jobbe front desk, som guide eller med annet du egentlig er overkvalifisert for mens du leter etter drømmejobben. Ettersom mange i bransjen synes det er viktig med praksis fra ”gulvet” er dette et signal om at du er ydmyk. En hotelldirektør skal ikke være for fin til å plukke opp en sneip foran hotellet, mange oppfatter nyutdannede i dag som ”for fine” til å starte på bunnen og jobbe seg oppover. I reiseliv leter man etter folk med utpreget serviceinstilling som tar i et tak der det trengs. Hva med en sesongjobb på et vintersportsted? Sjekk nettsidene til Skistar og finn ut hvor de utlyser jobbene sine. Sesongjobb som guide er heller ikke noen ulempe, mens du venter. Mange reiselivsprofiler har vært guide tidlig i karrieren. Jeg ville vært rimelig fleksibel med tanke på hva slags jobb jeg hadde startet med (jeg hadde korttidsjobb i internavisen/infoavdelingen på Ullevål Sykehus mens jeg søkte – og fikk – drømmejobben min i pressen da jeg var nyutdannet journalist).

Hvis du virkelig ønsker deg reiselivserfaring, ville jeg tenkt offensivt og fleksibelt. Send åpen søknad til HR-avdelingen i alle hotellkonsernene. Meld deg som arbeidssøker på NAV, og sjekk om det er muligheter for å få støtte til Amadeus-kurs. Er det evnt mulig vurdere å betale selv?

Vis deg som en blid, positiv og pålitelig person med arbeidslyst. Gjennom det skaffer du deg kontakter og referanser du kan bruke senere. Reisebransjen er så liten at folk kjenner hverandre. Har du vist hva du er god for ett sted, vil det komme til nytte senere, og skaffe deg en god jobb om flere år (det har funket for meg, jeg har fått flere jobber basert på gode referanser). Skaff deg hjelp til å lage en bra CV og en god generell søknad hvor det går fram hvorfor man skal ansette akkurat deg. Snakk med folk som kjenner deg og vet hva du står for og spør om de kan være referanser for deg. Trål nettsidene til Finn og NAV og søk alt som kan være relevant. Når det først løsner, har det en tendens til å åpne seg nye muligheter for folk som angriper yrkeslivet på denne måten! Lykke til!

Med vennlig hilsen / best regards
Hilde Charlotte SolheimReiselivsdirektør HSH / Director Travel Industry HSH
Tel + 47 22 54 17 81

Cell + 47 90 65 68 87

hsh-org.no

PS: Min aller første jobb var å telle hårspenner for bestefar på hans parfymeri. Jeg avanserte etterhvert til å ekspedere, og ble opplært i hvordan jeg skulle møte kunden med god service uten å være verken for tilbakeholden eller for pågående. Han var en legendarisk god ekspeditør, som kunne hjelpe tre kunder samtidig, da han var butikksjef i skobutikk. Neste jobb var som renholder på Gjøvik rådhus. Jeg lærte å vaske så det blir rent (noe jeg benytter meg av altfor sjelden hjemme) og ble overbevist om at utdanning er lurt. Min neste jobb var som stuepike på hotell Gyldenløve i Oslo. Her lærte jeg at det fortsatt er forskjell på folk i Norge, ettersom en ung dame i stuepikeuniform faktisk er "usynlig" for en god del menn i dress. Jeg kan dermed også re opp en seng, noe jeg praktisk talt aldri benytter meg av ;-) Jeg hadde vel også en meget kort og lite lønnsom karriere som jordbærplukker på Nes, men det får vi ta en annen gang.